What a day!

My 29th birthday turned out to become quite an eventful day. So to all of you who have only heard bits and pieces, here is the full story:

“Now you can guess,” said Tiffany as we were leaving the city behind and approached the desert area east of Los Angeles. My good O.C. friends had kidnapped me off to some sort of adventure. I had no clue what they had in mind.

“Exploring an old mine?” I suggested.
Nope.
“Visiting a museum dedicated to Zorro?”
Nope.
“Feeding wolves?”
Close.

A few minutes later we pulled off from the hi-way and arrived at nothing less than a mountain wolf sanctuary, directed by an Apache lady from Arizona, related to Geronimo himself! Oh my, what a birthday this will be, I thought. And how I love to be with people who know how to make my soul bounce!

All the 20 wolves howled as we exited the car. We shivered. What a welcome committee!

As we gradually overcame our fear, we got to pet, feed them and kiss these amazing animals. “They kinda look like dogs” we said to ourselves over and over, knowing well that our denial couldn’t really hide the fact that we were surrounded by wild things taller than us when standing up on their feet, and strong enough to knock us over anytime they felt like it. But they seemed to be in a good mood today and we let them lick us wet and crawl around us.

Hauouuuwl!

Mutual love

Nice teeth

One happy family!

Inspired by this touch of nature, we went on to hike the Cougar Crest Trail and enjoyed the view from the peak. (8500 feet/2600 meter – høyere enn Galdhøpiggen!)

Us (incl. a random hiker) throwing gangsta signs at the summit!

The drive back from the mountains toward the city was windy and dark. All of a sudden we see a car from the opposite lane cutting his curve and heading straight toward us! Ryan swirls to avoid him, but…BOOM! My body is thrown into the door and I cover my face even before I have fully realized what is happening. Tiff screams as she sees the cliff coming closer and closer…the car is spinning out of control. But a second later the back of the truck gets stuck in the dirt on the side of the road and prevents us from spinning further.

“Everybody ok?”

Elisa’s voice vibrates with fear that we might not be.

“Yes.”

“Yes.”

“I think so.”

Thank God.

We exit the car and see car parts scattered on the road. We run over to the elderly couple driving the other vehicle and ensure that they are alive. They are. Alive and well.

Looking at our totaled car and the place we are at, we realize more and more how all of us being unhurt is nothing less than a miracle. Actually, several miracles.

- Even though my door is hit the most, the window doesn’t break and blast into my face.
- This was one of very few places on the windy road with space on the side to stop. Had we been hit earlier or later, we would have blasted into the mountain wall.
- The back of the car got stuck in the dirt and prevented us from falling off the cliff.
- The other car did not bounce off over the cliff, but was able to stop at the side of the road.
- A towing truck happened to be driving by 5 minutes after the crash, and brought all of us down from the mountain to a village, where we could organize a pick up and get some food.

Amazing.

Totaled? Yeah. Door smashed, oil leaking, tired punctuated + +

“Well, happy birthday, Øyvind”, says Elisa.
I laugh.
Ryan laughes.
Tiff smiles.

We have surely been reminded about what a precious gift life is. And how we fragile we are. Hence, how much we need Him.

Takk, Pappa!

Du vet at du er i USA når…

…professoren tar med smultringer (brutalt sukret) til klassen.

…professoren går i dress og joggesko.

…du må forklare hva en matpakke er.

…butikkbetjeningen spør om du vil betalte kontant eller med sjekk. Og ikke kort.

…melkekartongene er 3,78 liter

…du kan velge mellom 148 typer müsli

…brus er billigere enn alle andre leskedrikker.

…Levis 501 koster under 200 spenn.

…porsjonen du får servert på restaurant kan brødfø hele familien.

…det står en vakt utenfor huset ditt for å sørge for sikkerheten etter mørkets frembrudd.

...reklameplakatene langs hovedveien er på størrelse med en blokk på Lambertseter.

…fremmede mennesker stopper deg for å gi deg komplimenter for øynene dine.

…kassadamen tiltaler deg som ”my love” i det hun gir deg vekslepengene.

…politiet har så mye våpen i beltet at de ikke klarer å gå normalt.

…du kan kjøpe pistol på den lokale kolonialen.

Filmens verden

Har du noen gang opplevd at livet oppleves som en film?

Vel, den opplevelsen styrkes betraktelig av å bo i min del av byen. På vei til skolen passerer jeg en overveldende stor (sjokk…not. vi er i NYC) kirke; Riverside Church, som også fungerer som en magnet på filmregissører. Forleden dag hadde politiet sperret av hele området rundt kirken. Et koldtbord dekket halve gaten og en buss med kabler dekket den andre halvdelen. Anledningen var innspillingen av en ny episode av ”Lov og Rett”, en av de mest populære advokatseriene her. Jeg lekte med tanken på å prøve å komme med som linselus i bakgrunnen, men slo det fra meg. Et par uker senere var nabolaget fylt av folk i merkelige gammeldagse klær. Jeg snur meg og ser på ny et filmkamera på bom og en ekte regissørstol. Igjen var det duket for filminnspilling ved Riverside Church. Tittelen var så kjedelig at jeg har glemt den. Ikke så farlig. Jeg er ikke med i filmen uansett.

Besøk!!

Utenlandsopphold er det nærmeste en nysgjerrig sjel som meg kommer eksotisk tilfredsstillelse. Ikke at USA er det mest eksotiske stedet på jord. Grønlands kalde kyster eller Kongos uendelige jungel scorer nok høyere der. Men det kule med et utenlandsopphold er å komme litt under huden på den fremmede kulturen, og se hva som beveger seg bakenfor det mest iøyenfallende.

Denne reisen under huden til fremmede kulturer går litt i rykk og napp, og nappene består av god gammeldags hjemmelengsel. Savner fjell, marka, nordlys og Bislett kebab. Og ikke minst mennesker som har kjent med lengre enn to og en halv måned. Sistnevnte ønske ble oppfylt forrige uke da tre venninner fra glansdagene i Kristiansand tok turen over dammen! Marit, Turid og Solfrid er tre fjerdedeler av Hønsehuset, kåken på Lund som i 2003-2004 var nesten like myteomspunnet som Ungkarsbingen, hvor jeg og mine karer hadde tatt hus.

Anyway, hønsene brakte latter og glede til en utladet student. Det var gode dager! Har nå funnet ut mitt roms makskapasitet: tre gjester på gulvet inklusiv bagasje, hvis mengde øker med ca 50 prosent etter hver shoppingtur.

Ingen trenger be dem om å posere. Det skjer helt automatisk idét kameraet heves.

Noen anklaget meg for å bedrive et ”harem i Harlem”. Dette vil jeg på det sterkeste avvise, selv om hønsenes nærvær etablerte mitt image som `chick magnet` i nabolaget.

Føler seg hjemme fra første øyeblikk ja!

Halloween-fest på kjøkkenet!

På tur med Brian – vår guide og megakule venn fra Brooklyn

Solnedgang fra Brooklyn Bridge

Gratis taxi hjem

Jeg trodde nesten ikke mine egne ører. Forleden dag fant jeg ut at universitetet tilbyr alle studenter gratis ”eskorte” hjem på kveldstid. Så når du er ferdig på lesesalen, er det bare å ringe sentralbordet og si at du vil bli hentet. 5 minutter senere dukker en av patruljebilene til skolens sikkerhetsstyrker opp, sjekker student-leg`et ditt og kjører deg til døra.

Her om dagen måtte jeg bare prøve – og det funka som bare juling. Var litt trøtt etter å ha sittet på lesesalen til klokka sent, og gadd rett og slett ikke å traske hjem for egen maskin. Da var det digg å bli møtt av en vennlig sjåfør som tok meg gjennom det partyfylte restaurantdistriktet ved skolen og slapp meg av ved døra. Og dette tilbudet kan jeg altså benytte meg av hver kveld hele dette året. Skjønner jo hvorfor de må ta så himla mye skolepenger her!

Du tror det ikke før du får se det!

Dette er utrolig kult og utrolig morsomt!

Som det står skrevet: Alt er mulig for den som tror og forsøker!

Se bare her:  Århundrets vannsklie!

Lykkerus!

Fy feite, nå er jeg glad! Har hatt to geniale treffpunkter med folk denne uka, som jeg må meddele dere.

Det første var en prat med ei jøde i klassen. Hun kommer fra en meget religiøs familie, har gått på jødiske skoler nesten hele livet og vokst opp med å studere Bibelen - det vil si, de første to tredjedelene - på hebraisk. Og da snakker vi ikke et gjennomsnittelig norsk koselig overfladisk bibelstudie der man lærer hvor mange Mosebøker det er. Nei, vi snakker bibelvers som pugges, tolkes, tolkningen tolkes, den nye  tolkningen tolkes påny, før det hele settes i historisk kontekst. Da hun ikke kunne lære mer av rabbiene i New York flyttet hun til Israel for å lære mer. Anyway, jeg fortalte om min tro på Yeshua som Messias og om hvordan mine Israelsturer og beskjedne kunnskap om kristentroens jødiske røtter har beriket meg. Så da foreslo hun likegodt av vi tar et bibelstudie sammen! (Slapp av, ingen gifteplaner!) Hun skal lære meg hva som virkelig står der, og jeg kan se om jeg gjenkjenner Jesus enda bedre. Vi begynner med 1. Mosebok kapittel 1 - på grunnteksten altså.

Og så det andre; etter en møte med InterVarsity Christian Felowship (USAs svar på Laget) på campus i kveld, traff jeg en Navahoindianer! Fullblods indianer, fra reservatet deres i New Mexico. Jeg hadde vanskelig for å skjule hvor begeistret jeg var over å treffe en fra Apachenes naboestamme, og fortalte uten reservasjon om min livslange forkjærlighet for dette folket, og hvordan jeg tenker å skrive min masteroppgave om dagens situasjon for indianere i USA. Og tror du ikke den lille søte Navaho-jenta (slapp av, hun har kjæreste!) har studert både `Native law` (myndighetenes lovgivning i forhold til indianere) og  `Native governments` (ulike stammers styresett) i Washington, og har masse kontakter jeg kan benytte meg av! Så nå skal vi studere indianere sammen! Det vil si; jeg skal være lydhør student mens hun oppdaterer meg om siste nytt fra indianerland. Bildet nedenfor er fra hjemlandet hennes:

Ergo; en av USAs urinnvånere, samt en av New Yorks GT-skolerte jøder blir mine studiekonsulenter framover!Så mye bedre blir det ikke...

Byens lunge

De to siste årene har jeg bodd som nærmeste nabo til Frognerparken i Oslo. Nærheten til grønt gress, fargerike høstblader og snødekte sletter var redningen for en indianer i Tigerstaden. Uten parken ville det vørt reelle muligheter for en sjelelig urban undergang.

Nå har de urbane omstendighetene eskalert med røfflig 8000 prosent i forhold til Oslo. NYC er et hjem for ca 20 000 000 mennesker. Da snakker vi mange bygninger. Desto viktigere med en naturlig pusterom.

Så takk Gud for Central Park! Har de siste dagene slikket sol der, mens jeg har pløyd meg gjennom pensum – og noen kapitler i Godboka. Parken er rett og slett nydelig. Krydret med lange sletter, hestetaxier, fotballbaner, baseballbaner, lekeplasser og noen innsjøer (!) gir den folket her akkurat det de trenger for å ikke bli like grå i maska som byggene rundt dem. Forleden dag var jeg innom rollorbladeshjørnet, hvor en sort gjeng sang av hjertens lyst, mens andre danset på rollorblades. Mer liv enn jeg noen gang har opplevd i Frognerparken!

Chill out!

Baseball, seff!

Grønn lunge

Ja, han har tre flasker på hodet mens han blader!

Geronimo

Er du ikke blant de innvidde, og lurer på hvorfor undertegnede har et så merkelig mellomnavn, så kommer forklaringen her:

Geronimo – bare navnet var nok til å spre frykt i hele sørvest-USA. ”Mennesketigeren” som han også ble kalt, var den siste indianerhøvding som overgav seg. Hans mot, kampglød og utholdenhet har få sidestykker i historien.

Geronimo ble født rundt 1829 i dagens New Mexico (den gang indianerland/en del av Mexico). Etter at mora, kona og tre barn ble massakrert av meksikanerne, ble han mannen med steinansiktet og ledet apache-indianerne på krigsstien i en årrekke.

Apachene var fryktede geriljakrigere, og beveget seg med vindens hastighet over fjellene og gjennom halvørkenen i hjemlandet sitt – som var omtrent like stort som Sør-Norge. En apachekriger kunne løpe 120 km om dagen, legge seg i bakhold ved å grave seg ned i ørkensanden og om nødvendig leve på kaktus og kaniner i ukevis.

Mannen som amerikanske fallskjermjegere påkalte da de hoppet ned bak fiendens linjer under Vietnamkrigen, hadde til slutt ikke mer enn 35 krigere ved sin side. På leting etter dem var hele 8000 soldater i tillegg til 500 indianerspeidere. I månedsvis var Geronimos apacher som sunket i jorden – med unntak av uventede angrep på hestetransporter og nybyggergårder. Å stanse Geronimo utviklet seg til et spørsmål om den unge nasjonens ære og evne til å sikkerhet innenfor egne grenser.

Da Geronimo omsider la ned våpnene sine i september 1886, gikk det et lettelsens sukk fra vestkysten til østkysten. Og merk: Geronimo ble aldri fanget. Han overgav seg til slutt – frivillig.

Og slik sett ligner han på min aller største helt. Han levde for litt lengre siden - og det korte livet Hans på jorda var så definerende for verdens ve og vel at vår tidsregning tar utgangspunkt i Ham.

Jeg som turistattraksjon

Selv om jeg har vært immatrikulert ved UiO, UiB, UiT og på Mediehøgskolen, har jeg aldri opplevd at horder av tilreisende har ønsket en guidet tur gjennom campus. Det sier kanskje mest om arkitekturen ved disse norske studiestedene. Her borte er nemlig tilstanden en helt annen – både når det gjelder campusarkitekturen og pågangen av tilreisende.

Columbia University, som ble grunnlagt i 1754 – altså før USA – nyter godt av sin mangeårige plassering på topp ti-listen over verdens høyest rangerte universiteter. Innen et steinkast fra journalistikkbygningen kan du treffe ledende eksperter på omtrent alle akademiske felt. Tre ganger om dagen tilbyr ”mottakskontoret for gjester” (når får vi det på et norsk uni?) guidet tur. Forleden dag observerte jeg fem grupper ulike steder på området, og følte meg nesten som et dyr i en dyrehage der jeg gikk omkring med dagens pensumdose under armen.

Siden de fleste av dere ikke har muligheten til å komme over selv, så får dere her en liten online campus tour:

Low Library - på hovedcampusen

Snur du deg fra Low så ser du mot "Butler library"

Og i denne beskjedne bygningen holder altså journalistikkstudentene til

Det betyr med andre ord meg...og Jefferson

Mi casa

Jeg var rimelig spent da jeg på navnedagen min (26. aug) trappet opp hos Columbia Housing for å hente nøkkelen til mitt nye hjem. Boligmarkedet på Manhattan er svært presset for å si det mildt. Et lite sveip på privatmarkedet fortalte meg at jeg nok måtte ut med nærmere 2000 $ i måneden for et lite krypinn. Så da fikk jeg heller ta et steg i tro og takk ja til rommet jeg var tildelt gjennom universitetet. Men sannelig var det ikke så gærnt!

Så snart jeg var kommet gjennom noen småklaustrofibiske ganger, ventet leilighet 4 F på meg og mine to samboere: Arjan og Dylan – begge amerikanere. Sannlig har ikke jeg fått det største rommet, som med sine 15 kvadrat er det største soverommet jeg har hatt – ever tror jeg. Her var seng, skap, kommode og en skrivepult. Snart var veggene krydret med bilder av dere – mine kjære venner – og nettet hjalp meg å skaffe noe fete plakater, blant annet et dritkult bilde fra 1920 av noen Apache-indianere på hest, mens en ørkenstorm lurer i bakgrunnen :) Er jo i indianerland, selv om N.Y.s urbane feel ikke gir akkurat mange påminnelser om det.

Slik bor jeg altså:

"Soveromsfløyen"

"Garderoben"

"Hjemmekontoret"

Avgang

Det var en spent glad gutt som satte seg på flyet 25. august. Drømmen om å studere i USA skulle omsider realiseres. Og ikke hvor som helst heller. Det store eplet og Columbia University ventet meg. Ni måneder her vil utgjøre den lengste sammenhengende periode borte fra gamlelandet for min del. DTS var vel seks måneder og alle andre utenlandseventyr har vært av kortere kaliber. Mon tro hvor amerikansk jeg kommer til å bli når jeg en vakker dag returnerer?

Enhver god avskjed er litt vondt. Jeg vet jeg kommer til å savne; familien min, gode venner, kirka, det knall rosa trommesettet mitt. Men at det er vondt å dra er egentlig et vitnesbyrd om at det som har vært, har vært vakkert. Så til dere der hjemme - dere er skjønne! Takk for at dere gjør livet mitt vakkert.

Og strengt tatt; med facer´n, blogging, mail, sms og skype er ikke denne dammen som skiller Norge og indianerland så inmarki skrekkinngytende. Det var annerledes før. Da satte man seg på båten... og visste ikke om man noen gang kom til å returnere. Men slapp av, både jeg, Arnold og Jesus kan alle si: "I´ll be back"!