3 x miracle day

Utah. All I knew from before was that this is the home of the Mormons. Little did I know that the state would blow my mind with its magnificent nature and epic canyons. Nor did I know that we would experience three rather worrisome events in one day when exploring this treacherous landscape.

Epic Utah!

“I don’t think we can go much higher!”

I really didn’t want to say it, but the steepness of the last section of the mountain left no doubt in my mind. It just wasn’t doable.

We had started off climbing Whale Rock with our bare hands and feet, as it did not seem that hard. Cracks here and there had provided enough grip for us to get about 40 meters (120 feet) up – when we had to return. As every climber knows, it is generally harder to descend than to ascend. Our route was no exception.

Going up is easy...

With fear and trembling we started going back down again. Morten was furthest down and guided the steps of my brother and I, as the steepness prevented us from seeing much at all. Halfway down, I slipped.

“Jesus!” was the one word I managed to utter, as my fingers lost their grip and I found myself sliding down along the mountainside. My knee and rib took most of the burns, before I landed on Morten, who was standing on a tiny cliff beneath me. Luckily, the cliff could hold us both.

Going down is harder!

Safely back down, we thanked God for being gracious to our adventurous spirit and went on into the canyon we were to explore. Canyonlands National Park, near Moab in Utah, holds enough canyons to explore for a month. We wanted to taste one of them.

After an hour hiking, we stopped to wait for Jon, who was taking photos all over the place. His passion for nature photography had already caused me and Morten to wait several times and we were kinda getting annoyed by now.

Jon in a familiar position.

“Jon” I shouted as hard as I could. No response.

“Jooooooon”. Utter silence.

Dang, lets go back and get him, I told Morten.

But there was no one to get.

Jon was just not where we had left him.

Looking for Jon here...

After running up and down the clefts of the canyon for 20 minutes without finding Jon, we started to get really worried. What could have happened?

- He could have fallen on a rock, hit his head and fainted.
- In light of the 37 degrees weather, he could have fainted from dehydration.
- Or he could have just have taken another trail and be by himself somewhere else in the canyon.

Hoping for the third option; I took off. Using all my Apache strength, I ran across the canyon floor looking for my brother. Morten stayed back to search through the clefts more thoroughly.

After 20 minutes of mad man running, I saw a white sheet waving in the wind. It was Jon, standing on the top of rock, waving his white t-shirt. Making sure he is alright, I run back to get Morten and the three of us, all rather exhausted from running around under the burning sun, gather to find out what had happened.

Jon had indeed taken a different trail, and ended up far ahead of us. We said another prayer of thanksgiving for finding each other again.

The brothers happily re-united.

The extra efforts of finding Jon had cost both time and energy, so we decided to return to where we had started from. Yet, there was one problem: We were out of water.

Speeding up to find shade from the merciless sun, we made it to the foot of the mountain, when Morten had his first breakdown. Heart racing like crazy, combined with head ache and stomach ache made the diagnosis easy to tell: severe dehydration. Above us were only the beating sun and the 500 meter (1500 feet) elevation climb to get back to the road where we had parked.

Jon stayed back with Morten, who after a solid rest was able to take tiny steps up the steep canyon trail. I went ahead to get water from the car.

I had been going for 20 minutes, when I almost collapsed. The heat sucked me gradually dryer every time I breathed out. Trying to save moisture by breathing through the nose was almost impossible in this steep terrain. I laid down and felt the whole world spinning. Fighting my way back on my feet, I quoted Phil 4:13 (“I can do all things through Him who strengthens me”) and kept going.

When I finally reached the road, I had to fight to remain standing. My feet were seriously shaking and my heart sounded like the famous drum solo of Louie Weaver. Leaning over to catch my breath, a double cramp kicked in - both the front of my left thigh and in the back of my calf - preventing me from stretching any direction! With my left foot giving in, I fell over in the ditch… and prayed another prayer: “God, I think this is a moment where you should do something!”

Sure enough, two minutes later, a ranger car drives by, pick me up and drops me off by our car. By then, my cramp is over and I drive back to Jon and Morten with some water.

First time canyon hikers

- and the hike till be remembered!

Wow.

Surviving the crazy mountain climb, then finding Jon in the deep canyon and making it back without water – surely Someone was with us today!

Øyvind vs. Ejyafjellajøkull

Imponerende naturkrefter i sving!

Jeg bestemte meg omsider for å dra hjem i begravelsen til Endre og Birgitte. Er glad jeg gjorde det. Var usigelig vondt-godt å gråte med andre som stod dem nær. Ekstra sært var det å observere at vi var mange av de samme folka fra bryllupet for to år siden som var samlet igjen. Pluss en hel del andre. Full kirke og to hvite kister framme ved alteret. Familiene på hver sin side. Nesten som i bryllupet. Men nå var begge døde. Vi mintes deres liv og jeg ble på ny imponert over hvordan Endre og Birgitte levde for andre, for hverandre og for Jesus. Jeg gleder meg til å se dem igjen!

Farvel, venner!

Returen til NY gikk ikke helt som planlagt. Islands økonomi hadde visstnok som sitt siste ønske at asken dens skulle spres utover Europa, og dermed gikk det ingen fly fra Norge. Eller fra resten av kontinentet for den saks skyld. At ingen kunne si hvor lenge stillstanden skulle vedvare gjorde meg småbekymret. Hadde nemlig en masteroppgave å gjøre ferdig! Fant en Amerika-båt fra England, men der stod allerede tusen mennesker på venteliste. Vurderte å fly andre veien – over Russland og Alaska, men det ville blitt rimelig dyrt. Omsider satte jeg meg på toget fra Stavanger til Oslo (ja, jeg snek meg innom Tigerstaden noen timer, og hvis du ikke fikk se meg var du rett og slett ikke blant de utvalgte få) og fløy omsider ut fra OSL, 3 dager forsinket.

Ikke ofte du ser denne meldingen på OSL!

Og hvor gikk ferden? Tilbake til indianerland over Island! Jada, fra vinduet mitt fikk jeg se vulkanen som hadde laget så mye ugagn, og islendingen ved min side gav meg en ”tour” av sagaøya mens vi suste over. Dessverre kan jeg ikke skilte med så dramatiske bilder av Ejyafjellajøkull som de store nyhetsbyråene, men jeg deler gjerne det jeg så:

Vulkanen slik jeg så den!

Ekstra kult var det å rekke ut av flyplassen og sette mine føtter på islandsk jord. Første gang på sagaøya! Land nummer 40. Check! Alle mennesker som påkaller seg å være velutdannede bør ha vært i minst like mange land som antall år de har levd. Nå har jeg litt å gå på :)

Ikke mange timene på Island,

men så lenge jeg var utenfor passkontrollen,

altså på nasjonal jord, så teller landet på lista!

Til to gode venner

Endre og Birgitte.

For meg var dere på mange måter en inkarnasjon av Guds gode plan. Så myke hjerter, så stort tjenersinn, så mye kjærlighet. Jeg er fortsatt delvis i sjokk og tror ikke helt på at dere ikke finnes her på jorda lenger. Kan dere ikke bare slutte å leke den dumme leken nå…komme fram igjen? Vi har skjønt poenget nå.

Men så er dere altså borte. Rart. Tomt. Det virker umiddelbart meningsløst. Gledet meg med dere til at dere skulle sette i live den store drømmen i juni. Ut på eventyr, med Gud og hverandre, til mennesker som trengte dere. Alt bråstoppet på torsdag. Nå er dere hos Gud og vi andre må leve videre uten deres blide ansikter blant oss.

Det er rart å sørge i New York. Er vel den eneste i denne millionbyen som kjente dere. Vurderer å fly hjem til begravelsen deres, men som dere vet befinner jeg meg midt i studieinnspurten. Kanskje jeg ærer minnet deres best ved å gjennomføre vel her. Det var jo det dere hadde vært med og bedt for i hele år.

På en rar måte fylles jeg av takknemlighet midt i sorgen. Minnene er mange, kjære, gode og vakre. bryllupet deres var nydelig. Turene lever jeg fortsatt på. Samtalene trigges jeg fortsatt av. Bønnene følger meg fortsatt. Takk for alt dere gav og delte. Vit at jeg, midt i sorgen, misunner dere litt for å komme først til Jesus. Og jeg gleder meg hemningsløst til å se dere igjen.

Øyvind
 

Frikjent!

Da er det på tide med status oppdatering på mitt lovbrudd i januar: Sykling på fortauet!

Forrige mandag dro jeg ned til NYC Criminal Court med min politianmerkning i hånda. Det var min tur til å møte en dommer og få avsagt skjebnen min. Jeg hadde jo tross alt syklet på fortauet og det er ikke lov i New York. At det ikke var noen mennesker på fortauet og at jeg bare var der i ti meter før jeg svingte ned på veien, hadde lite å si for paragrafrytterne av noen politifolk som hadde rykket ut med sirene mot meg tidligere i vinter. (se tidligere bloggpost) De hadde anslått botens størrelse til fem dollar, men det var dommeren som hadde det siste ordet.


Nuvel. Mens jeg ventet på å bli tildelt dommer spurte jeg personen bak meg i køen hva slags kriminell handling han hadde begått.

- Jeg satt i en park, sa han.

- Hæ?

- Jeg bare satt i en park og så fikk jeg bot.

- Var det i Central Park på natta det da, eller?

- Nei da, det var på dagen i en annen park, sa den med-kriminelle og ristet oppgitt på hodet.

Hans absurde historie fungerte på en måte som en slags mager trøst. Det var altså flere enn meg som var kriminelle uten å vite om det.

Siden sist har jeg for øvrig lært at det tar seks måneder å bli politi i dette landet, og mye av utdanningen består av skytetrening. Siste politiskyteepisode jeg leste om i avisen var da en fyr solgte noen piratkopierte CDer på Times Square. Da han ble oppdaget og sprang fra politiet ble han skutt død på stedet. Enkelte filmer er dessverre litt for nær virkeligheten i dette landet.

Da jeg kom opp til luka for å få tildelt dommer, så imidlertid sekretæren på meg. Så på lappen min, og så på meg igjen.

- You are lucky. Your case has been dismissed. Go home.

- Really? That´s it? Spurte jeg litt forbauset.

Joda, that was it. Så nå er jeg en frikjent mann.

Ironisk nok kostet t-banebilletten til sentrum like mye som boten jeg var forespeilet.

Velkommen til verden!

Denne meldingen er en hyllest til et nytt liv! For en måned siden kom min nevø; Orion Gustav Ibsen til verden! Velkommen skal du være! Må du bringe masse liv og lys til de rundt deg. Er sikker på at Gud har store tanker om deg :) Elin og Alexander er stolte og flotte foreldre! Selv har jeg bare sett lille Orion per bilde, men til sommeren skal vi bli gode venner! Er han ikke skjønn?

Orion Gustav Ibsen

(Han har forresten fått seg egen facebook-profil allerede! Legg han til om du vil!)

På kant med loven

Jeg smilte stort da jeg i høst hadde investert i sykkel! For under tusenlappen hadde jeg fått en ny sykkel med 21 gir, klar til å innta NYC veinett. Det blir mest sykling til og fra skolen, men det gjør godt å med frisk luft i ansiktet og litt høyere puls før jeg skal løse verdensproblemer sammen med 15 ivrige politiske journalistikkstudenter :)

Forleden dag tok imidlertid sykkelturen en snedig vending. På vei til skolen hører jeg plutselig en politibil sette på sirenen like bak meg. Jeg svinger til siden for å slippe politiet forbi, men ingen politibil passerer. Snart hører jeg en morsk stemme over sirene-anlegget: Sir, pull over and step off the bike!

Jeg snur meg.

- Meg? Spør jeg meg mens jeg benytter meg av alle kroppspråkets kunster. Svaret er et entydig ja fra den morske politidamen.

- Hva har jeg gjort nå da, tenker jeg, uten å kunne finne et godt svar. Politibilden svinger inn foran meg. For så å be meg flytte meg foran politibilen. For de skal nemlig kunne se meg mens de sitter inni bilen. Hvorfor de i så fall ikke parkerte to meter lenger bak, eller bruker speilene på bilen, velger jeg ikke å spørre om. Som en lovlydig borger flytter meg foran bilen deres.

Så skal de se ID med adressen min på. Hvem i all verden har postadressen sin skrevet på ID sitt? tenker jeg, og rekker dem mitt amr. studentbevis og norske førerkort. Der finnes igjen adresse og ei skjønner de hva en Ø er, men etter litt forklaring så blir jeg trodd på meg at jeg faktisk bor her. Det viser seg at jeg har syklet ulovlig på fortauet. Jeg prøver å tenke meg om, og ja, jeg syklet faktisk på fortauet i 10 meter fra forrige lyskryss før jeg trillet ned på veien igjen. Det var for øvrig ingen fotgjengere der da, og det finnes ingen synlige fotgjengere i hele gaten nå. Faktisk ingen i det hele tatt så langt øyet kan se. Men det er irrelevant! Jeg syklet på fortauet og det skal man ikke gjøre i NY!

- Hvordan skal jeg vite det? Verken orienteringen jeg fikk av immigrasjonsmyndighetene, skolen eller politiet som registrerte sykkelen min hos fortalte meg at det var forbudt, sier jeg med en tydelig norsk aksent.

- Hm, du burde google sykkellover i NYC for å orientere seg skikkelig svarer politidamen lettere oppgitt.

Her er den ingen nåde og jeg får skrevet ut en bot. Størrelsen på den er imidlertid usikker. Jeg må nemlig ta med boten og i løpet av februar møte en dommer i the court house, for å få den endelige dommen.

Trolig blir det fem dollar.

Sannelig godt å vite at byen her er nærmest fri for kriminalitet, slik at politiet har ressurser til bøtelegge lovstridige internasjonale studenter :)

Her er beviset på min overtredelse!