På kant med loven

Jeg smilte stort da jeg i høst hadde investert i sykkel! For under tusenlappen hadde jeg fått en ny sykkel med 21 gir, klar til å innta NYC veinett. Det blir mest sykling til og fra skolen, men det gjør godt å med frisk luft i ansiktet og litt høyere puls før jeg skal løse verdensproblemer sammen med 15 ivrige politiske journalistikkstudenter :)

Forleden dag tok imidlertid sykkelturen en snedig vending. På vei til skolen hører jeg plutselig en politibil sette på sirenen like bak meg. Jeg svinger til siden for å slippe politiet forbi, men ingen politibil passerer. Snart hører jeg en morsk stemme over sirene-anlegget: Sir, pull over and step off the bike!

Jeg snur meg.

- Meg? Spør jeg meg mens jeg benytter meg av alle kroppspråkets kunster. Svaret er et entydig ja fra den morske politidamen.

- Hva har jeg gjort nå da, tenker jeg, uten å kunne finne et godt svar. Politibilden svinger inn foran meg. For så å be meg flytte meg foran politibilen. For de skal nemlig kunne se meg mens de sitter inni bilen. Hvorfor de i så fall ikke parkerte to meter lenger bak, eller bruker speilene på bilen, velger jeg ikke å spørre om. Som en lovlydig borger flytter meg foran bilen deres.

Så skal de se ID med adressen min på. Hvem i all verden har postadressen sin skrevet på ID sitt? tenker jeg, og rekker dem mitt amr. studentbevis og norske førerkort. Der finnes igjen adresse og ei skjønner de hva en Ø er, men etter litt forklaring så blir jeg trodd på meg at jeg faktisk bor her. Det viser seg at jeg har syklet ulovlig på fortauet. Jeg prøver å tenke meg om, og ja, jeg syklet faktisk på fortauet i 10 meter fra forrige lyskryss før jeg trillet ned på veien igjen. Det var for øvrig ingen fotgjengere der da, og det finnes ingen synlige fotgjengere i hele gaten nå. Faktisk ingen i det hele tatt så langt øyet kan se. Men det er irrelevant! Jeg syklet på fortauet og det skal man ikke gjøre i NY!

- Hvordan skal jeg vite det? Verken orienteringen jeg fikk av immigrasjonsmyndighetene, skolen eller politiet som registrerte sykkelen min hos fortalte meg at det var forbudt, sier jeg med en tydelig norsk aksent.

- Hm, du burde google sykkellover i NYC for å orientere seg skikkelig svarer politidamen lettere oppgitt.

Her er den ingen nåde og jeg får skrevet ut en bot. Størrelsen på den er imidlertid usikker. Jeg må nemlig ta med boten og i løpet av februar møte en dommer i the court house, for å få den endelige dommen.

Trolig blir det fem dollar.

Sannelig godt å vite at byen her er nærmest fri for kriminalitet, slik at politiet har ressurser til bøtelegge lovstridige internasjonale studenter :)

Her er beviset på min overtredelse!