Forrige mandag dro jeg ned til NYC Criminal Court med min politianmerkning i hånda. Det var min tur til å møte en dommer og få avsagt skjebnen min. Jeg hadde jo tross alt syklet på fortauet og det er ikke lov i New York. At det ikke var noen mennesker på fortauet og at jeg bare var der i ti meter før jeg svingte ned på veien, hadde lite å si for paragrafrytterne av noen politifolk som hadde rykket ut med sirene mot meg tidligere i vinter. (se tidligere bloggpost) De hadde anslått botens størrelse til fem dollar, men det var dommeren som hadde det siste ordet.
Nuvel. Mens jeg ventet på å bli tildelt dommer spurte jeg personen bak meg i køen hva slags kriminell handling han hadde begått.
- Jeg satt i en park, sa han.
- Hæ?
- Jeg bare satt i en park og så fikk jeg bot.
- Var det i Central Park på natta det da, eller?
- Nei da, det var på dagen i en annen park, sa den med-kriminelle og ristet oppgitt på hodet.
Hans absurde historie fungerte på en måte som en slags mager trøst. Det var altså flere enn meg som var kriminelle uten å vite om det.
Siden sist har jeg for øvrig lært at det tar seks måneder å bli politi i dette landet, og mye av utdanningen består av skytetrening. Siste politiskyteepisode jeg leste om i avisen var da en fyr solgte noen piratkopierte CDer på Times Square. Da han ble oppdaget og sprang fra politiet ble han skutt død på stedet. Enkelte filmer er dessverre litt for nær virkeligheten i dette landet.
Da jeg kom opp til luka for å få tildelt dommer, så imidlertid sekretæren på meg. Så på lappen min, og så på meg igjen.
- You are lucky. Your case has been dismissed. Go home.
- Really? That´s it? Spurte jeg litt forbauset.
Joda, that was it. Så nå er jeg en frikjent mann.
Ironisk nok kostet t-banebilletten til sentrum like mye som boten jeg var forespeilet.
Innlegg
