For meg var dere på mange måter en inkarnasjon av Guds gode plan. Så myke hjerter, så stort tjenersinn, så mye kjærlighet. Jeg er fortsatt delvis i sjokk og tror ikke helt på at dere ikke finnes her på jorda lenger. Kan dere ikke bare slutte å leke den dumme leken nå…komme fram igjen? Vi har skjønt poenget nå.
Men så er dere altså borte. Rart. Tomt. Det virker umiddelbart meningsløst. Gledet meg med dere til at dere skulle sette i live den store drømmen i juni. Ut på eventyr, med Gud og hverandre, til mennesker som trengte dere. Alt bråstoppet på torsdag. Nå er dere hos Gud og vi andre må leve videre uten deres blide ansikter blant oss.
Det er rart å sørge i New York. Er vel den eneste i denne millionbyen som kjente dere. Vurderer å fly hjem til begravelsen deres, men som dere vet befinner jeg meg midt i studieinnspurten. Kanskje jeg ærer minnet deres best ved å gjennomføre vel her. Det var jo det dere hadde vært med og bedt for i hele år.
På en rar måte fylles jeg av takknemlighet midt i sorgen. Minnene er mange, kjære, gode og vakre. bryllupet deres var nydelig. Turene lever jeg fortsatt på. Samtalene trigges jeg fortsatt av. Bønnene følger meg fortsatt. Takk for alt dere gav og delte. Vit at jeg, midt i sorgen, misunner dere litt for å komme først til Jesus. Og jeg gleder meg hemningsløst til å se dere igjen.
Øyvind
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar