Geronimo

Er du ikke blant de innvidde, og lurer på hvorfor undertegnede har et så merkelig mellomnavn, så kommer forklaringen her:

Geronimo – bare navnet var nok til å spre frykt i hele sørvest-USA. ”Mennesketigeren” som han også ble kalt, var den siste indianerhøvding som overgav seg. Hans mot, kampglød og utholdenhet har få sidestykker i historien.

Geronimo ble født rundt 1829 i dagens New Mexico (den gang indianerland/en del av Mexico). Etter at mora, kona og tre barn ble massakrert av meksikanerne, ble han mannen med steinansiktet og ledet apache-indianerne på krigsstien i en årrekke.

Apachene var fryktede geriljakrigere, og beveget seg med vindens hastighet over fjellene og gjennom halvørkenen i hjemlandet sitt – som var omtrent like stort som Sør-Norge. En apachekriger kunne løpe 120 km om dagen, legge seg i bakhold ved å grave seg ned i ørkensanden og om nødvendig leve på kaktus og kaniner i ukevis.

Mannen som amerikanske fallskjermjegere påkalte da de hoppet ned bak fiendens linjer under Vietnamkrigen, hadde til slutt ikke mer enn 35 krigere ved sin side. På leting etter dem var hele 8000 soldater i tillegg til 500 indianerspeidere. I månedsvis var Geronimos apacher som sunket i jorden – med unntak av uventede angrep på hestetransporter og nybyggergårder. Å stanse Geronimo utviklet seg til et spørsmål om den unge nasjonens ære og evne til å sikkerhet innenfor egne grenser.

Da Geronimo omsider la ned våpnene sine i september 1886, gikk det et lettelsens sukk fra vestkysten til østkysten. Og merk: Geronimo ble aldri fanget. Han overgav seg til slutt – frivillig.

Og slik sett ligner han på min aller største helt. Han levde for litt lengre siden - og det korte livet Hans på jorda var så definerende for verdens ve og vel at vår tidsregning tar utgangspunkt i Ham.

Jeg som turistattraksjon

Selv om jeg har vært immatrikulert ved UiO, UiB, UiT og på Mediehøgskolen, har jeg aldri opplevd at horder av tilreisende har ønsket en guidet tur gjennom campus. Det sier kanskje mest om arkitekturen ved disse norske studiestedene. Her borte er nemlig tilstanden en helt annen – både når det gjelder campusarkitekturen og pågangen av tilreisende.

Columbia University, som ble grunnlagt i 1754 – altså før USA – nyter godt av sin mangeårige plassering på topp ti-listen over verdens høyest rangerte universiteter. Innen et steinkast fra journalistikkbygningen kan du treffe ledende eksperter på omtrent alle akademiske felt. Tre ganger om dagen tilbyr ”mottakskontoret for gjester” (når får vi det på et norsk uni?) guidet tur. Forleden dag observerte jeg fem grupper ulike steder på området, og følte meg nesten som et dyr i en dyrehage der jeg gikk omkring med dagens pensumdose under armen.

Siden de fleste av dere ikke har muligheten til å komme over selv, så får dere her en liten online campus tour:

Low Library - på hovedcampusen

Snur du deg fra Low så ser du mot "Butler library"

Og i denne beskjedne bygningen holder altså journalistikkstudentene til

Det betyr med andre ord meg...og Jefferson

Mi casa

Jeg var rimelig spent da jeg på navnedagen min (26. aug) trappet opp hos Columbia Housing for å hente nøkkelen til mitt nye hjem. Boligmarkedet på Manhattan er svært presset for å si det mildt. Et lite sveip på privatmarkedet fortalte meg at jeg nok måtte ut med nærmere 2000 $ i måneden for et lite krypinn. Så da fikk jeg heller ta et steg i tro og takk ja til rommet jeg var tildelt gjennom universitetet. Men sannelig var det ikke så gærnt!

Så snart jeg var kommet gjennom noen småklaustrofibiske ganger, ventet leilighet 4 F på meg og mine to samboere: Arjan og Dylan – begge amerikanere. Sannlig har ikke jeg fått det største rommet, som med sine 15 kvadrat er det største soverommet jeg har hatt – ever tror jeg. Her var seng, skap, kommode og en skrivepult. Snart var veggene krydret med bilder av dere – mine kjære venner – og nettet hjalp meg å skaffe noe fete plakater, blant annet et dritkult bilde fra 1920 av noen Apache-indianere på hest, mens en ørkenstorm lurer i bakgrunnen :) Er jo i indianerland, selv om N.Y.s urbane feel ikke gir akkurat mange påminnelser om det.

Slik bor jeg altså:

"Soveromsfløyen"

"Garderoben"

"Hjemmekontoret"

Avgang

Det var en spent glad gutt som satte seg på flyet 25. august. Drømmen om å studere i USA skulle omsider realiseres. Og ikke hvor som helst heller. Det store eplet og Columbia University ventet meg. Ni måneder her vil utgjøre den lengste sammenhengende periode borte fra gamlelandet for min del. DTS var vel seks måneder og alle andre utenlandseventyr har vært av kortere kaliber. Mon tro hvor amerikansk jeg kommer til å bli når jeg en vakker dag returnerer?

Enhver god avskjed er litt vondt. Jeg vet jeg kommer til å savne; familien min, gode venner, kirka, det knall rosa trommesettet mitt. Men at det er vondt å dra er egentlig et vitnesbyrd om at det som har vært, har vært vakkert. Så til dere der hjemme - dere er skjønne! Takk for at dere gjør livet mitt vakkert.

Og strengt tatt; med facer´n, blogging, mail, sms og skype er ikke denne dammen som skiller Norge og indianerland så inmarki skrekkinngytende. Det var annerledes før. Da satte man seg på båten... og visste ikke om man noen gang kom til å returnere. Men slapp av, både jeg, Arnold og Jesus kan alle si: "I´ll be back"!